Kowu

[ Tekst forekommer etter bildene jeg har lovet dere ]

Vel, ja.. 
Den siste tiden min/ De siste månedene mine har inneholdt ganske så lite.. Egentlig.
Jeg er blitt litt for glad i senga mi, og tatt litt for mye avstand fra vennene mine.

Jeg har tilbragt mest tid med ilderene mine, katten og Bjørn på Tjøme. Utenom det har jeg vært totalt asosial med unntak av få stunder på enten kafe eller hos psykolog/tannlege/fysioterapaut/lege.
Tvangsinnleggelser er forresten ikke noe å trakte etter.
De er kjedelige, hjelper svært lite, og gir deg ingen gode minner.
Jeg har også vært på overgrepssenter i Oslo, Nemlig DIXI senteret. Drevet av kvinner som har vært utsatt for overgrep selv. Det var et interessant, men ikke så givende møte, og jeg tror ikke jeg drar tilbake...

Hva synes dere om bildene? Hva har dere gjort i det siste?

Bare Tulla. Dere får ikke se de enda. Men i morgen kommer det en god del bilder av hva jeg har gjort i det siste ++
Nå skal jeg fortsette å drikke og nyte ølen min, og så håper jeg dere koser dere like mye som meg i kveld :)

Faenihelvetefittesatans Jævla dritt.
Unnskyld at jeg ikke klarte mer...

- Well I'm definatly not alone. I'm not alone.

There's something inside me and I know it's good.

It's misunderstood.

Det øyeblikket du prøver å komme deg tilbake til ditt eget liv og innser at alle andre har forrandret seg mens du fremdeles står på samme sted, og ikke lenger er en del av det. <3

Først var håret mitt sånn :

Langt, lilla og trivelig, men dritkjedelig. Så ble det slik:

Altså, ikke spesielt pent. Men så, begynte vi å leke litt med det

Litt skeptisk, men gøy! Resultatet ble :

Hva synes dere?

Jeg håper du har det godt der du er nå.
Du var et unikt menneske.
Her drikker vi forresten champagne med jordbær. Hun smakte det for første gang da.
Hvil i fred oldemor

Hoho. I dag skal jeg sitte hårmodell. Håret mitt er nu ødelagt så godt det lar seg gjøre i og med at det var lilla, jeg skal pakkes inn i aluminium etterpå og få meg løsvipper også. Og ja, jeg snakker om aluminiumsfolie.

Åjadda. I'm platina. Høhø. Stort værre enn dette kan det umulig bli, så da gleder vi oss til å se dagens resultat.
Etterpå får jeg æren av å møte cutiepie. Jeg gleder meg, for jeg har savnet henne en hel del.
Ha en fin dag og ønsk meg lykke til, så kanskje dere får se bilder av herligheten (håret og trynet mitt etter total makeover)

DA var man i Oslo, hos Hong-Anh for å sitte hårmodell i friform på eksamen hennes i morgen. Deilig å komme seg litt vekk må jeg si. Oda og kanskje Silje skal jeg også møte.
I morgen skal masse hår vekk, og jeg skal få morsome farger i håret. Men jeg sier ikke hvordan det blir før i morgen.
Jeg som hadde vært så flink å spare til langt hår. Jaja, nå får vi se hvor mye jeg får beholde. Jeg har gitt henne frie tøyler. Det er tross alt bare hår og vokser ut igjen.  

Så akkurat Nå sitter jeg å får bleket håret mitt, siden vi ikke rekker det i morgen. Jeg hater den stanken. 

Ribbena mine og jeg er ikke helt enige om dagen. Jeg tror jeg har bristet to, har ihvertfall bristet ett, og det gjør VONDT!
Oldemoren min er nå gått vekk og skal begraves på tirsdag. Hun døde natt til mandag, og jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Hun var et godt menneske. En sånn person som, til tross for oppveskt og alder, klarte å sette seg inn i og komme med råd til situasjoner selv ikke folk på min egen alder forsto.
Jeg kommer til å savne å ikke kunne dra til bergen, sove på pikeværelset til bestemor som fremdeles sto slik hun forlot det. Jeg kommer til å savne de grove vafflene Oldemor alltid laget når vi kom, og jeg kommer til å savne å alltid finne ketchup som var utgått for lenge siden i kjøleskapet hennes. Det slo nemlig aldri feil.
Jeg tror det jeg kommer til å savne mest, er at jeg ikke lenger har noen som kommer med finurlige og rare gåter, som virkelig fikk deg til å tenke. Ho Oldemor seru´, var en skikkelig luring.
"Hva går på fire ben om morgenen, to på dagen og tre på kvelden?"
"Hva er rundt som et egg og langt som en kirkevegg?"
"hva har seks ben om natten og fire om dagen?"
"Hva er rundt som solen og har hale?"
 Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men dere skjønner tegningen. 
Kan dere alle svarene? Det kan jeg, takket være oldemor. Hadde det ikke vært for henne, hadde jeg sikkert ikke hørt noen av gåtene, og jeg hadde ikke vært så heldig å ha noen som fikk meg til å vri hjernen litt.

Hun var dårlig, og fortjente å slippe nå. Siste gang jeg traff henne lå hun nesten bare i sengen og orket nesten ingen ting. Det er ikke det jeg vil huske henne for. 
Jeg vil huske den oldemoren som lo og smilte. Den oldemoren jeg drakk champagne og spiste jordbær med, og som syntes kinamat smakte rart.
Den oldemoren som, da hun fikk vite at hun hadde kreft i magen, bare svarte " Jeg trodde jeg var for gammel til å ha ting som vokste i magen på meg jeg, men der tok jeg visst feil" Før hun brøt ut i latter.

Den siste gaven jeg fikk av henne, var en håndmalt engel det står peace on earth på. Engelen holder en hvit due som holder på å fly sin vei.  
Det er greit Oldemor. Du skal få fly du også.
Jeg vil alltid være taknemlig og glad over at jeg rakk å ha deg så lenge. Takk for alt. 

FRED UT!

Jeg har det fint.
Alt er så flott og fantastisk at det er strålende en gang til. Herlige liv, ta aldri slutt.

Jeg har kommet frem til at jeg er et ganske sær.
Jeg kan forstå hvorfor enkelte mennesker ikke liker meg eller tror jeg misliker de.

Det har seg nemlig slik, at jeg har ikke noe imot orgier, trekanter eller lesbesex.
Jeg sover nesten ikke, går på medisiner, og detter ofte ut i samtaler, noe folk ofte kan oppfatte som frekt eller at de ikke interesserer meg.
Jeg kan fint skjønne hvordan enkelte mennesker kan tro at jeg hater de eller misliker de når de ser meg "se stygt på de".
Sannheten er derimot at jeg som regel har angst og tenker på å ta livet mitt. For noen kan det å forstå at jeg gjerne ikke klarer registrere at de er der en gang, være vanskelig å fordøye. Jeg mener det faktisk ikke, jeg kan være så engasjert jeg bare vil, men jeg faller like herlig ut fordet jeg.
I tillegg til dette er jeg uvanlig ærlig. Det er i alle fall det jeg blir fortalt.
Jeg er lei av folk som går rundt grøten og ikke klarer si ting rett ut og være ærlige, så jeg gidder ikke late som selv. Sier eller gjør du noe jeg misliker eller synes er teit, sier jeg som oftest ifra. Stiller du meg et spørsmål som kanskje kan presse på et ømt punkt, later jeg ikke som og sier det du vil høre, men det jeg mener.
Jeg lever faktisk i den mening at hvis du stiller spørsmålet, får du tåle svaret. Hvis ikke kan du la være å spørre.

Selvfølgelig har dette grenser. Det er enkelte ting man bare ikke sier, og det skjønner selv jeg.
Men mange oppfatter meg som ganske brå og tilogmed litt skummel, fordi jeg tydeligvis ser farlig ut og er så direkte.

 Nå skal det sies at enkelte ganger har det nok hendt at jeg har vært sint og har hatt lyst til å gi bort noen harde slag, men det å stå i byen og stirre stygt på folk, helt ærlig: jeg hadde sikkert ikke orket om jeg hadde hatt lyst en gang.

Får man inte gjøra, inte bra!

Jeg har vært heldig. Jeg føler jeg står igjen med de som virkelig bryr seg om meg.Resten er vel så og si plukket ut.
Var det mange igjen?
Overhodet ikke.
Klarer jeg samle krefter til å bry meg? Neppe.
Det er også en igjen som virkelig bryr seg, og som på en måte veier opp for dritten jeg har tatt imot i tidligere forhold. *Hehey, jeg har funnet en som mener at hvordan jeg har det spiller en rolle og som tar det som en selvfølge at han stiller opp. Fantastisk, er det ikke?